MS ENRON - EN GENERALPRØVE PÅ KRISENE SOM ER I ANLØP?
Når virkeligheten er eventyrlig blir dokumentaren til eventyr
Enron er historien om et av verdens mektigste selskapers eventyrlige vekst og like katastrofale undergang. Men Enron er for meg også en diagnose av en økonomisk kultur, et klinisk snitt inn i en verden av innsidehandel, hedgefonds, shorting, bonuser og patologisk ansvarsfraskrivelse. Og selv om humoren ofte er like absurd, like burlesk som det eventyrlige ved finanskrisen selv, så er Enron-teksten (på samme måte som Bertolt Brecht og Kurt Weills legendariske "Tolvskillingsopera") langt mer enn et show, langt mer enn en operette.
ENRON ER DØD. LEVE ENRON!
USA på begynnelsen av 1980tallet: En liten gruppe ambisiøse finansfolk tett knyttet til nyliberalismens far, økonomen Milton Freedman, har en ide om å gjøre noe konkret med sin professors teorier om det grenseløse frie markedet. En av disse er Ken Lay. Med doktorgrad i faget og klokketro på deregulering, markedsmakt og frihandel, unnfanger han ideen til energiselskapet Enron. Og når 80tallet runder de 90, er Enron allerede en erklært suksess og Ken Lay selv en styrtrik mann i Houston, Texas. Men som den korsfarer han er for Det Nye, speider kapteinen hele tiden videre. Han vil nå ha neste generasjon sammen men seg ved roret, unge menn og kvinner som kan tenke marked og markedsliberalisme enda mer radikalt og kompromissløst enn han selv. Kreative og konkurranseinnstilte lederemner som makter å kjøre Enron i front som isbryter for 90tallets helt nye, flytende og globale markeder. Den som headhuntes og mønstrer på, er Jeffery Skilling, mannen som etter en hysterisk fart med gamle Lay som lojal los, til slutt skal renne Enron på grunn med voldsom kraft. Resultat: 21000 Enron-ansatte mister jobben og samtidig 1,2 milliarder dollar i oppspart pensjon og forsikring. Deretter: Som et dårlig kjedet hedgefond trekker Enron-skuten revisorgiganten Arthur Andersom med sine 29 000 ansatte med seg i dragsuget.
Men selv om det er denne velkjente turen, Enrons siste fatale reis, som langt på vei er selve teaterstykkets hovedperson, så er det noe helt vesentlig som overlever forliset: For når Skillings Enron når bunnen, holder underlig nok gamle Lay seg flytende. Ikke i kraft av seg selv, men i form av den ideologien som en gang satte Enron på vannet, og som siden staket ut kursen for Skillings fantastiske ferd.
Når en konge døde i gammel tid, ropte man; Kongen er død. Leve kongen! Når Enron gikk ned med sine flere tusen ansatte ropte man først og fremst på hevn over de skyldige, de grådige og de onde. Men med alle sine øyne vendt mot disse"få råtne eplene"', kunne Lays system - hans ideologiske testamente - flyte stille videre til det til slutt ble hjulpet trygt i land av nye disipler, nye doktorander, nye politikere, verden over. Og disse nye eplene - som kom til å bestemme kursen og kursene videre fram mot det herrens finasår 2008, hadde lært seg det Skilling ikke kunne: De ropte ikke høyt og selvgodt. De hvisket; Enron er død. Leve Enron! Og det mest fantastiske, ja eventyrlige, er at etter at en ny og enda større katastrofe slo inn over verdensøkonomien, høres denne hviskingen fremdeles. Men nå mer taktfast og selvsikkert enn noen gang. Og nettopp derfor har vi ønsket å vise Enron som det det virkelig har vist seg å være: En båt som ikke vil, eller som kanskje heller ikke vi vil, la synke.
Tore Vagn Lid
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Da - alle sammen - er Enron sjøsatt, og seiler videre langs kysten. 16 mars er premieren i Stavanger (Rogaland Teater)
SvarSlett13. januar 2011
SvarSlettTanker om Enron-arbeidet
Flere har spurt meg om hvorfor jeg hadde lyst å gjøre Enron. Derfor: for spesielt interesserte
Min Motivasjon: Det vesentligste var muligheten til å nærme seg en - for de fleste av oss - ukjent mark med musikkteateret som redskap: Dvs den verden av formler, derivater, hedgefonds og shortings, som skapte finanskrisen for oss alle, men som språklig er forbeholdt de ytterst få. Prebbels stykke - som material betraktet - var nettopp et slikt redskap. Ett nytt konstruktivt forsøk på å ta inn i teatret det teatret nærmest aldri beskjeftiger seg med: fagøkonomi. Finans! Det finnes passasjer og øyeblikk her som gav meg en innsikt som jeg ønsket å ta videre, bringe ut, sette i virksomhet. For uansett hvor anglo-saksisk "korrekt" prebble skriver, og uansett hvor langt hun måtte befinne seg fra en regissør som i det siste har syslet med biologisme og barokke satsteknikker for de få, så er dette - betraktet som material - et like så spenstig utgangspunkt (og da mener jeg Utgangspunkt) som en rekke tekstblokker av mer postdramatisk art. Og, og der ligger min andre motivasjon: nettopp fordi dette manuset, både som manuskript og som forestilling i London, var så fremmed for meg, hadde det derfor en utfordring i seg; en motstand som nettopp inviterte til konfrontasjon, omgestalting, visuell og musikalsk inngripen osv. Kort sagt: til postdramatisk omgang også med dette materialet. Båtreisen, havet, det sosiale rommet, det ambiente, instrumenteringen - alt kom som impulser i dette - for meg - konstruktive skjæringspunktet.
Tore V . Lid